Innlegg 3:Barn og død

Hva skal vi gjøre når en elev mister noen de er glade i, hva skal skolen gjør? Hvordan forstår egentlig barn døden, og hvordan reagerer de? Det er noe av det jeg skal prøve å gi et "svar" på i dette innlegget om barn og død.

Mange barn opplever tap av noen de er glade i. De kan miste mor, far, søster eller bror ved dødsfall. Det vanligste tapet barn opplever er når bestemor eller bestefar dør, et tar som kan være smertefullt fordi dette er personer som ofte er mye tilstede i barnets liv. Barn kan også oppleve tap om en venn dør, eller at et kjæledyr de er glad i dør. Alle disse tapene kan utløse en sorg hos barn.

Barns forståelse av døden

Et barn i småskolen kan ha problemer med å forstå at døden er endelig og at personen som dør ikke vil komme tilbake. Barn er svært konsentrerte i sin forståelse, og kan noen ganger ha vanskelig for å forstå at noen ligger begravet i jorden og er i himmelen på en og samme tid. Spørsmålene de stiller rundt dette er direkte og konkrete, de er redde for atskillelse fra foreldre og andre personer de er glade i.

Til høyere klassetrinn barna kommer opp i til mer forståelse vil de få for døden. De forstår at døden er endelig og varig, de forstår mer av dødsfall langsiktige betydning. Ofte kan de være opptatte sv urettferdigheten i det som har skjedd, men de er fremdeles konkrete i sin forståelse og sine reaksjonsutrykk.

I ungdomsalderen blir reaksjonene mer som voksnes, men ofte med svært intense følelsesutrykk, spesielt hos jenter. Ungdommer er i stand til å forstå den langsiktige betydningen av et dødsfall. De kan gruble over den dypere meningen i hendelsen. Ungdomsårene er en periode der de er mellom det å være barn til å bli voksen. Dette er en periode med løsrivelse og selstendiggjøring fra hjem og foreldre. I denne ”mellomfasen” kan krisehendelser vanskeliggjøre en utviklingsperiode som har mer enn nok problemer fra før.

Umiddelbare reaksjoner

Vi er alle forskjellige, det er derfor naturlig at vi reagerer ulikt når vi opplever et dødsfall. Barn er også ulike og har forskjellige reaksjoner når de opplever dette. De mest vanlige umiddelbare reaksjonene er:

· Sjokk og mistro
· Forskrekkelse og protest
· Apati og lamslåtthet
· Fortsettelse av vanlige aktiviteter

Det er spesielt eldre barn som reagere med sjokk og mistro, og sier ofte ting som: ”det kan ikke være sant”, ”det er som en drøm”, ”det kjennes uvirkelig”, etc. Sjokkreaksjoner er en beskyttelsesmekanisme som lar barn innse situasjonen gradvis. En ting som ikke er uvanlig er å se at et barn nekter for at døden faktisk har inntruffet, som for å holde det smertefulle faktum på avstand. Noen ganger blir voksne forundret over at noen barn ikke reagerer mer enn det de gjør. Da er det viktig å huske at barn kan ta inn det som har hendt stegvis.

Andre barn reagerer umiddelbart med forskrekkelse og protest, reaksjonene kan være spesielt sterke hos ungdommer. Alt i fra knusing av gjenstander til apati (mangel av følelser) er ganske så vanlig.

Tidsoppfattelsen kan bli forandret under kriser, og om noe hender på skolen, og barn venter på at hjelpen skal komme kan denne ventetiden oppleves som uendelig lang. For at barna ikke skal begynne å føle sinne og bitterhet fordi hjelperne kom så sent er det viktig å informere barna om denne reaksjonen.

Under den umiddelbare krisesituasjonen åpnes barnets sansekanaler for å lette inntak av informasjonen fra omgivelsene. Dette er viktig for å møte situasjonen på best mulig måte. Sanseapparatet blir svært sensitivt, og de inntrykk som tas inn gjennom de ulike sansekanaler fester seg detaljert og intenst i minnet. Senere kan disse minnesbildene komme tilbake som plagsomme, påtrengende bilder og tanker fra hendelsen (dødsfallet).

Etterreaksjoner

Etterreaksjoner kan vi dele inn i de reaksjonene som kommer de første dagene og ukene etter et dødsfall, og de som kan strekke seg over måneder og år. Reaksjonene kommer sterkere etter hvert som en ikke lenger kan eller behøver å holde på avstand det som har skjedd. Mange, men ikke alle barn har en eller mange av reaksjonene som nevnes nedenfor, variasjonene i reaksjonstype, intensitet og varighet er store. Fordi mange barn først gradvis, gjennom fraværet av den de har mistet, opplever taper, er det kanskje fraværet av reaksjoner i den første tiden som er vanligst. De aller minste barna trenger å få gjentatt at den døde er borte og vil ikke komme tilbake igjen. Noen av de mest vanlige sorg og krisereaksjonene er:

· Angst og sårbarhet
· Sterke minnesbilder
· Søvnvansker
· Tristhet, lengsel og savn
· Irritabilitet, sinne og oppmerksomhetskrevende atferd
· Skyldfølelse, selvbebreidelse og skam
· Problemer i skolen
· Fysiske plager
· Vansker i kontakt med medelever
(regjeringen.no)

Hvordan snakke med barn om døden?

Ved å snakke om døden på et tidspunkt der døden ikke har inntruffet hos noen nær og gjør det vanskelig, kan man lære barnet at døden er en del av livet. Et barn skal ikke overbeskyttes, men i stedet ha saklig veileding og få ærlige svar på sine spørsmål. Man kan snakke om døden i hverdagen. Om en blomst visner og dør kan dette være en innfallsvinkel å snakke om døden. Man kan også bruke døde kjæledyr eller eksemplifisere med eldre mennesker som banet kjenner og med utgangspunkt i den snakke om aldring og død.

Det finnes også mange barnebøker som omhandler død og sorg. Å lese bøker sammen med barnet for og deretter snakke om de tanker boken vekker, er en god måte å åpne for en naturlig samtale med barnet.

Barn holder seg ikke til et emne i lenger tid. De kan plutselig komme med et spørsmål om svært vanskelige ting og du får litt tid mens de konsentrerer seg om svaret du gir. Sekundet etter på kan de være på vei ut for å leke. Det er viktig å benytte de mulighetene da barnet vil snakke.

Det å bruke konkret ordet ”død” om livets slutt er viktig. Barn forstår ikke omskrivinger om det finnes eksempler på barn som har ventet i årevis på at noen skal komme tilbake fordi de har blitt fortatl at noen har ”gått bort” eller ”sovnet inn”.

Om du selv sørger skal du la barnet få se din sorg og oppleve at du er lei deg og nedfor. Skjuler man sin egen sorg kan banet tolke dette og få for seg at sorg er en forbudt følelse.

Svar ærlig
Når et barn kommer med spørsmål rundt døden er det viktig at vi som voksne svarer enkelt, ærlig og rolig på barnets spørsmål. Om man ikke vet svaret så sier man det, det går også an å si til barnet av man trenger tid til å tenke oss om litt. Hvis barnet spør om det selv skal dø, skal du svare ærlig. Men samtidig er det smart å legge til at det ikke er før om lang, lang tid. Et lignende svar kan du gi om ditt barn spør om du eller den andre forelder kommer til å dø. Svarer man uten å tenke seg om, og sier noe man ikke skulle ha sakt, så kan man komme tilbake og forklare for barnet hvorfor reaksjonen var som den var og også gi et bedre og mer reflektert svar på barnets spørsmål. Om barn blir møtt med voldsomme eller uventede reaksjoner på sine spørsmål i tilknytting til et dødsfall, vil bli utrygge på å stille flere spørsmål, og vil gå med tankene sine for seg selv og ikke tørre å komme med spørsmål.

Skolen

Lærere har en viktig rolle blant annet å hjelpe medelever til å forstå hva som har hendt, og hvordan klasse kameraten deres kanskje vil ha det en tid fremover etter et dødsfall. Slik kan barns solidaritet vekkes.

Når det er skjedd et dødsfall i nær familie til en elev i en klasse så vil de fleste foreldre bli glade om klassestyreren tar kontakt med familien. Læreren kan avtale med eleven og foreldrene om hva som skal sies til klassen, og hjelpe eleven tilbake til skolen så fort som mulig.

Avsluttning
Barn kan vise sin sorg åpent, eller skjule den, de kan fortrenge sin sorg eller forsøke å glemme den. Barns reaksjoner er like mangfoldige som voksnes, og smerten kan sitte like dypt i, og vare like lenge som hos voksne. For å kunne hjelpe og støtte barn i sorg må vi forstå dette mangfold, respektere sorgens mange ytringsformer, og lytte til barna. Prøve å forstå hvordan de opplever situasjonen. Sorg kan ofte ta lang tid, en seksåring som har mistet sin far, vil se dødsfallet med andre øyne når han blir ti år og senere i ungdomsalderen.Kilder

1)Dyregrov, A & Raundalen, M (1994) Sorg og omsorg i skolen Magnat Forlag
2)http://www.helsenytt.no/artikler/barn_og_sorg.htm (lest 26.okt 2008)
3)http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/Ryddemappe/BUA-Avdeling/Sma-barns-sorg/2.html?id=275361 (lest 26.okt 2008)
4)http://www.bufetat.no/filestore/Bufetatno-dokument/Familie/Foreldrerettleiingsprogrammet/Smabarn_sorg.pdf (lest 26.okt 2008)